Et postludium

Da er vi plutselig inne i vår siste uke i Naréna. Vi fikk meldingen i dag rundt middagstid ”dere reiser til Norge”. Tårene spratt, vår eldste datter sprang til naboen for å gråte med sin venninne. Ettermiddagen ble tung da jeg tok turen ut i landsbyen for å si at vi reiser om 6 dager og vet ikke om vi kommer tilbake hit igjen. Det var ikke så mye mer og si, og ikke var det lett å si noe heller, når tårene presser på og klumpen sitter i halsen. Det ble ikke så mye samtaler i dag, men det ble en del håndtrykk, og det har blitt tørket noen tårer. I dagene som kommer håper vi vi får god tid til å være sammen med våre venner i landsbyen, samtidig som vi må pakke huset ned. Vi får nå en liten uke på å ta avskjed med landsbyen og vennene vi har blitt så glade i. Jeg tror aldri jeg kommer til å oppleve at en plass kjenner meg slik som Naréna. Vær gjerne med å be om en god tid sammen som familie og sammen med venner vi ikke kan ta med oss til Norge. Husk på dem vi nå må forlate som har begynt på en vandring med Jesus, og de som har begynt på en vandring mot Jesus. Det er Guds ansvar, jeg har bare vært så utrolig heldig at jeg har fått være her i Naréna og fått sett missio Dei. Be om at Gud fortsatt får kalle befolkningen til seg.