Malinkeleiren

Da er den årlige malinkeleiren unnagjort. Og det er ikke fritt for at jeg sitter igjen med noen inntrykk. Jeg får prøve å dele dem.

• Det er stort når man sitter i en sal med 170 for å lytte til Guds Ord, sammen med en folkegruppe som fortsatt regnes som unådd. I løpet av de 7 dagene leiren varte var det 3 som kom til tro og på avslutningsdagen var det 17 som var klar for å la seg døpe. Selv om det kun var en som var med fra Naréna er det godt å få føle og se at vi kan få være med i en større bevegelse og i en større sammenheng.

• Hadde en samtale med ”Daniel”, en jevnaldrende mann. Han hadde begynt på pastorstudiet, men måtte avbryte. Det skyldtes delvis hans egen helse, men mest hans kones helse. Hun har en psykisk lidelse som gjør det vanskelig for henne å fungere som en ”pastorfrue” som han sa. Derfor viet han seg til henne nå, pleier henne, fordi han elsker henne. Dette er et stort vitnesbyrd i en kontekst hvor løsningen fort er å enten ”sende henne hjem” og/eller finne seg en kone nr 2. Nå står han opp tidlig om morgenen for å hjelpe henne med hennes oppgaver. Han er alene som kristen i sin landsby, mange legger skylden på hans tro, han selv sier at det er troen som hjelper ham gjennom utfordringene han møter.

• På en lapp i ”spørsmålsboksen” stod følgende spørsmål: ”Hvis familien vil sende meg bort pga min tro, skal jeg lyde dem?” Spørsmålet speiler en smerte. Det koster å ta valget om å bli kristen. Hvis man er ung kan man bli vist bort fra både familie, venner og landsby. Hva gjør man i en slik situasjon? Ingen slektninger er klar for å ta imot deg, du er alene. Frykten for å reise fra alt du kjenner er stor. Jo, du kan søke til kirken, til pastoren, men du har jo bare så vidt rukket å bli kjent med denne nye gjengen. Du har et ønske om å bli igjen, kanskje noen andre i familien kan komme til tro. ”Skal jeg lyde?” du ønsker å bli, du er redd for å flytte, du vil savne din familie og dine venner i landsbyen. Gjennom et slikt spm får man et lite glimt av den smerten som følger troen.

• Et siste glimt: På siste samling før vi reiste hver til oss var det tid for forbønn. Bønneemnene ble presentert, og det traff meg når pastoren sa: ”Det er en amerikaner som har brent en koran, nå vil mange arabere drepe ham. La oss be om tilgivelse for det vår bror har gjort”. Vi kan være så naive i vesten, vi følger våre prinsipper til fingerspissene og i ytringsfrihetens navn sårer vi vår neste. Og ikke nok med det, dem som betaler prisen for våre provoserende ytringer er dem som er marginaliserte og som lever under et konstant press. De ber om tilgivelse for en gjerning som ble gjort over Atlanteren, de gikk i faste og bønn om tilgivelse og nåde, når karikaturtegningene kom ut i Danmark. Det er bør si oss noe når de som lever under forfølgelse ber Gud om tilgivelse, for våre frie ytringer.