Fest i landsbyen!

Det er alltid en grunn til fest, men sjelden er grunnen så god som i dag. Landsbyen fikk en ny landsbysjef! Vi var samlet på ”place publique” fra 8 om morgenen til kl 13. Jeg skal innrømme at det til tider ble litt langdrygt, men det er selvforskyldt da jeg ikke klarer å få med meg alt som blir sagt. Og mange ord blir det når malinkèer samles. Historien skal repeteres, for gjennom den knyttes vi sammen. Tradisjon vektlegges og enhet fremheves. Griotene (skaldene) er dem som fører ordet enten i fortelling eller i sang. Historien blir avbrutt av trommer og dans, før griotene får fortsette. I ny og ne lurer en jeger seg inn på plassen og setter en støkk i oss alle. Han fyrer av en salve med løskrutt på muskedunderet, og jeg lover at det smeller!

Jeg koser meg mer og mer på disse festene, jeg kjenner folkene nå. Over tid vokser en sammen, gjennom historie knyttes vi sammen. Kunne bare ønske at jeg forstod mer malinkè!

Vi starter på skratsj

Vi har vært så lenge borte fra bloggen nå at det er vanskelig å gjøre regnskap for tapt tid. Men vi velger å starte på skratsj, som om ingenting har skjedd.

Vi er tilbake i Narena nå etter 2 uker, nesten, i Bamako. Først var det helsen til minstemann som trakk oss til byen, deretter var det misjonærkonferansen. Det var kjekt å være 23 personer på huset i nesten en uke. Etter hvert forsvant den ene etter den andre, til vi til slutt var to familier og Sverre igjen her i Mali.

Så nå er vi tilbake i Narena. Det er godt å være tilbake der vi egentlig skal være. Jeg gikk gjennom landsbyen med et lite smil i dag. Det er godt å kjenne folkene du møter på, du stopper og slår av en drøs, setter deg ned tar en til tre kopper med te, smådrøser om tiden som har gått og hvordan oppholdet i Bamako var. Kjenner på omsorg.

Jeg vil dele en episode i måneden som gikk. Det har seg slik at den siste mnd har vi slitt en del med helsen til våre barn, det har betydd at det har blitt en del turer til Bamako. Det er slitsomt når barna er syke her, man må tidlig stille seg spørsmålet: skal vi pakke og reise til Bamako, eller se det litt an? Mens man venter på utredning og diagnose sitter man nokså alene i Bamako, man er så langt fra familien og venner. Det var derfor så godt å få telefon fra min ”lokale far” mens vi var i Bamako: ”Hvordan går det med Sali (Elida)?” ”Hun er i mitt hjerte, hun er også mitt barn!” Det er så godt å få merke også den afrikanske omsorgen, å høre at de tar på seg våre bekymringer og gjør dem til sine. Guds omsorg har mange ansikt!