Noen må vente

Sitter i tunet til en venn, leieboeren hos ham har fått tvillinger i løpet av sommeren, en gutt og en jente. Moren har vært en tur bortom kjøkkenhytten kommer forbi og hilser meg velkommen tilbake, før hun går inn i hytten til barna. Svakt hører vi gråt, når vi blir stille hører vi at det kommer fra hytten. En ungdom kommer og sier at det ene barnet er sykt, men ingenting skjer. Det blir rolig i tunet, benker, bambussenger og stoler blir tatt frem. Folk begynner å komme til for å sette seg ned. Vi forstår at det ikke er sykdom, men døden som har innhentet den lille jenta. Kvinnene setter seg inne med moren, mennene sitter utenfor. Faren til barnet er utenfor kontakt, han er i fjellene uten mobildekning. Hakke og spade blir funnet, imamen blir hentet, begravelsen kan ikke vente. Senere på ettermiddagen kommer jeg tilbake. Min venn har pakket vekk sine verktøy, dette er ikke en arbeidsdag. Vi sitter rolig og snakker når faren kommer hjem på sykkelen. Han setter seg ned med oss, og får overbrakt budskapet om at hans barn døde om morgenen og at begravelsen har funnet sted. Han får sitte i ro blant oss, mens han tar imot kondolanser.

Jeg tenker at vi kommer så nært til det som vi i Norge skyr, døden. Her sitter jeg i familien og opplever denne råskapen sammen med dem. Sorgen smitter, men jeg sitter også med en annen sorg. Det er ikke bare mange som ikke enda har fått høre om Jesus, det er mange som dør uten en mulighet til i det hele tatt til å ha fått hørt. Hvorfor er det slik? Man sier jo at misjonsoppdraget haster(?).