?

Oktober måned har vært tung! Jeg har følt meg motløs, lurt på om det er vits det vi driver med. Har vi feil strategi? Jeg har følt at jeg har for liten tid igjen til at jeg får gjort noe særlig her ute. Kanskje jeg er ferdig med det jeg var sent her for å gjøre? Vel slike tanker kan tappe krefter. Det er jo ikke uvanlig at man får noen bakker å gå av og til, men det som slo meg var at oktober måned var litt spesiell.

I hele måneden har Vest-Afrika regionen vært månedens misjonsland. Vi har fått henvendelser fra ledelsen, utsyn, bedehus og venner, med forespørsler om informasjon om arbeidet og konkrete bønneemner. Vi har blitt båret av misjonsfolket på en spesiell måte i oktober. Hvorfor var denne måneden da så tung? Skal vi ikke merke at bakken blir gjort jevn for oss gjennom bønnen, skal vi ikke merke at vi blir båret? Det har blitt en påminnelse for meg om at vi står ikke i en kamp med kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter. For Gud ønsker ikke å gjøre oss motløse. Åndskampen har vært stor i oktober måned, den har dere også stått i.

Så hva skjer når måneden er slutt? Blir det ro igjen? Er det egentlig så positivt?