Små i møte med store spørsmål

Det er lenge siden vi har vært på bloggen nå. Dermed er det mye som har skjedd siden sist vi var på bloggen. Det har vel ingen hensikt å oppsummere alt som har skjedd siden da. Vi var jo heldige og fikk treffe mange av dere som leser denne bloggen når vi var på ferie på Ganddal. Til dere får vi takke for møtene vi fikk. Vi merket jo at det var godt for hele familien å være blant venner og familie i Norge, det gjorde at det var litt tungt å reise tilbake igjen.

Men det var jo allikevel godt å komme hjem igjen. ”Det er jo her vi bor” sier barna. Noen uker etter at vi kom tilbake fikk vi besøk av Helge Dagsland. Det var et veldig kjekt besøk, både for barn og voksne. Det ble mye lek med barna og gode drøser til langt ut i natten. Det er stimulerende å få sitte og diskutere og reflektere over tjenesten og hverdagen som misjonær. Helge var med på mine turer i landsbyen og fikk møte mange av folkene jeg omgås i min hverdag, det ble en del te og peanøtter, men det virket som om gjesten satte pris på møtene han fikk, selv om språket var et hinder. Vi fikk også bli kjent med Peru. Jeg kunne veldig gjerne tenke meg en tur dit, til vakre fjell og idylliske landsbyer i stein. Til Lamaer og Alpakkaer, jungel og strender. Til en kirke som fødes og begynner å lære å gå. Jeg skulle gjerne tatt turen. Nå venter spennende tider for Helge. Innvielse til helgen på UL, før han reiser ut til Peru i løpet av måneden. Vi får igjen si takk for besøket og lykke til i tiden som ligger foran.

Ellers har måneden vært preget av en del tunge ting. Hushjelpen vår frem til november døde mens vi var i Norge. Flere av våre nærmeste venner har vært, og er alvorlig syke. I går fikk vi beskjed om at sønnen til hushjelpen måtte gi tapt for (sannsynligvis) den samme sykdommen som moren. Han var mye hos oss og lekte med barna våre, dermed rører det oss alle. Siden vi nå er i Bamako tok Eldbjørg, Elida og Hedda turen tilbake til Narena for å være med på begravelsen. Det er mange tanker og følelser som rører seg inni oss når døden kommer så nær. Smerte i avskjeder med en uvisshet om evigheten. Spørsmålet om vi har forsømt vår oppgave gnager i oss. Finnes det tilgivelse for de ord som vi ikke fikk sagt?

Midt i dette som er vanskelig får vi også se hvordan Gud jobber i hjertene. På sykesengen ble det viktig for en av de troende å bli døpt. Vi arrangerte en improvisert dåp. Og det var sterkt å se hvordan vi som var der fikk bli statister. Dåpen var en handling mellom Gud og vår venn, der han fikk overgi seg til Herren med sitt legeme og sin sjel. Gleden over å ha fått døpt seg stråler av mannen når han på sykesengen tar imot gjester. Ikke langt fra hånden ligger noen briller og en Bibel som begynner å gå opp i limingen.

En ting er å være medvandrer i gleden, noe helt annet er det å være medvandrer gjennom livets prøvelser. Vi merker at det er utfordrende, men vi merker også at det er forskjell på å være medvandrer med en trosbror og en som ikke deler den samme troen. Vi har tross alt et håp. På sykesengen tok den døpte hånden min, mens broren og en eldre nevø var til stede. ”Min venn Moussa” sa han, ”vi har et håp som går ut over dette livet, vi har et håp om evigheten. Når Jesus døde på korset tilga han min synd”. På denne måten fikk han formidle håpet til sin familie. Vær med å be om at han får være lenge sammen med oss, og at smertene ikke må ta kreftene fra ham.

Vi er små her ute, og vi står i møte med de store spørsmålene. Men vi kan ikke gjemme oss vekk når utfordringene kommer. Det er ikke en trivialitet som har brakt oss hit, det er svaret på de store spørsmål vi kommer med. Min daglige bønn er at jeg kan vise disse svarene ved å snakke som jeg bør. Omgås i visdom med dem som ikke deler min tro, at jeg ikke støter dem bort. At jeg får benytte de anledningene som legger seg til rette. At jeg alltid må være vennlig i mine samtaler selv om jeg ikke kan vike fra sannheten (fri omskriving av Kol 4:4-6).

Til slutt må vi få si at vi trenger din medvandring i tiden som ligger foran oss.