"Min ære er at jeg er kristen!"

Jeg vil fortelle om min venn Diby. En mann på 56 år, far til en stor barneflokk og storfamiliesjef. En respektert mann i landsbyen blant de gamle så vel som de unge. At han hadde en stjerne hos de yngre skyldes ikke lite at han i 5 år var med i bandet til den kjente vestafrikanske artisten Salif Keita.

Jeg traff Diby på et av de første besøkene jeg hadde her i landsbyen. På en rundtur i landsbyen kom jeg til å gå ved hans side, da sier han ”Jeg vil være en kristen”. Først tok jeg det med en klype salt, men etter hvert har jeg lært hans historie å kjenne.

En 10 år før vi kom til landsbyen var der en soldat stasjonert her som var kristen. Han samlet en liten gruppe rundt seg til bibelstudie. Diby var en del av denne gruppen. Etter to år ble soldaten omplassert gruppen løste seg opp, de fleste i gruppen flyttet bort, og Diby var igjen som den eneste fra denne gruppen i landsbyen. Det som var like sårt var at biblene reiste med folkene. Når vi så kommer til landsbyen 8 år etter, er det en som sier at han har ventet på oss, og er veldig klar til å fortsette sin bibellesning.

Vi får veldig mye å gjøre med hverandre da landsbyledelsen også anbefaler denne mannen som vakt for oss siden han sitter inne med slik erfaring. Dermed blir det en del kvelder over en bibel og mange samtaler ut over natten.

Diby blir min mentor og rådgiver i forhold til kultur og kommunikasjon i landsbyen. Han er informert om det meste som skjer av betydning i landsbyen. Mye skyldes at han har blitt betrodd de oppgavene det dreier seg om, som f. eks når stortingsrepresentanter, presidentkandidater eller presidenten kommer på besøk, når 18 ordførere kommer til landsbyen for å markere åpningen av et felles prosjekt eller når Keita slekten arrangerer sin egen fest, med nasjonal TV til stede og ”garde korpset”. Han tar mikrofonen og leder arrangementet, det gir også en mulighet til å dele noen tanker fra Bibelen!

Diby bar på troen, selv om det av og til kunne være vanskelig. Selv om han kunne bli gjort narr av fikk han stort sett respekt fordi han var så åpen og ærlig om sin tro. Når felles velsignelser skulle bes i klanen fikk han aksept for en bønn i Jesu navn. På tross av utfordringene hans tro førte til sa han ofte ”min ære er at jeg er kristen!”

Men han ble syk. Og det gikk fort. Når vi kom ut i slutten av juni kjente vi ham nesten ikke igjen. Han var i hovedstaden for å få behandling, men ble ikke bedre. Vi prøvde å hjelpe ham med behandling, men 2 ting ble viktige for Diby; å bli døpt og å få reise tilbake til landsbyen.

I slutten av august, i bassenget på gjestehuset i Bamako, ber han en bønn der han gir sitt legeme og sin sjel til Jesus, vår gode venn Samuel døper ham. Dagen etter reiser vi tilbake til landsbyen. Her kommer landsbyen på sykebesøk i flokk, der han ligger i sitt rom med brillene og en slitt bibel ikke langt fra hånda. Til de unge kristne som kommer på besøk sier han ”Jeg ønsker å gratulere dere. Dere kjenner ordet som gir det evige liv!”

To dager senere er vi igjen i Bamako. Det er kveld jeg vet at jeg snart må gå. Jeg er på rommet til Diby sammen med to av hans brødre. Jeg spør om jeg får be for ham. Slik får jeg ta avskjed med Diby, jeg får legge min venn Diby i Jesu hender mer kan jeg ikke gjøre. Diby våknet på natten, tegnet selv korsets tegn på seg før Gud hentet ham hjem til seg.

Begravelsen som fulgte dagen etter ble en veldig sterk opplevelse. Samuel var igjen tilstede og talte til forsamlingen som samlet seg i familietunet. Han talte om hvordan døden var kommet til verden, om forskjellen på ”liv og lære”, om synd og om tilgivelse. Han fortalte at Diby var i himmelen hos Gud, at Diby visste at hans synder var tilgitt, at vi også kunne vite det gjennom Guds Ord. Etter en times tale samles mennene ved båren, vi stiller oss skulder til skulder i tette rekker som en gjør ved en vanlig begravelse. Men vi er ikke lenger samlet i familietunet, vi står i hjertet av landsbyen. Men i stedet for bønn om nåde for den avdøde, begynner 4 mannsstemmer å synge lovsanger. Det er stille i rekkene, sangene blir sunget på deres språk og de synker inn. En nordmann blir irettesatt fordi det triller noen tårer ned over kinnene, ”det er barn som ser på!”

får han høre. Mannsterke beveger vi oss til graven til den siste avskjed. ”I liv og i død hans navn være lovet” sier Samuel. Dette fikk vi oppleve som fikk være med Diby. Jesus ble æret i livet som i døden. Så sitter vitnesbyrdet til Diby igjen hos oss ”min ære er at jeg er kristen!”