Back in buisness?

Så har vi kommet hjem til vårt andre hjem. Det var gjensidig gjensynsglede ved møte med vår familie i Naréna. Vi kjente at gledestårene lå på lur. Da vi så kom til huset vårt og barna fikk treffe sine venner igjen, skjønte vi at vi kommer til å få nok en fin tid i Naréna. Barna har vært modige og frimodige i møte med det som før var så kjent. Språket kommer sakte men sikkert tilbake hos de eldste og tiden brukes mer og mer i landsbyen og i nabotunene.

Det er godt å være tilbake igjen. Arbeidet har gått videre og er i et godt spor. Vi føler kanskje at vi ikke er nødvendige for arbeidet her, men vi synes det er veldig kjekt å få være med. Ukene har blitt brukt til å gå rundt å hilse på venner og gamle kjente. Det har vært kjekke møter, noen møter har overrasket i den grad at jeg ikke visste at vi kjente hverandre så godt. Mange syntes jeg hadde hatt en voldsom lang ferie. Jeg har prøvd å forklare at jeg jobbet da jeg var i Norge. De fleste mener jeg kommer litt i det seneste laget for åkerdrift dette året. Jeg sier at jeg får lage meg en åker neste år, ”det er det den late sier” får jeg høre da.

På mange måter føler jeg at de har rett. Hva gjør jeg her? Ikke virker det som om jeg jobber, jeg går jo bare rundt og snakker med folk. Ikke mange tør ta kontakt for å få undervisning i Bibelen, så da går jeg der, drikker te og driver dank, vil mange tenke. Jeg kunne valgt å gå inn for å bli jordbruker. Jeg kunne valgt å begynne som jeger. Jeg kunne begynt å avle både sauer, kyr og høns. Akseptable yrker, men det hadde liksom bare blitt ett spill. Her kan jeg leke et liv som mine venner må leve. De må slite i sola, i gjørma, de må drive kveget fra morgen til kveld. Jeg biter litt i det sure eple, jeg får bli den late, som ikke gjør noe. Jeg fikk en hilsen da jeg skulle reise ut fra Birger Helland, han sa at det var mange som lurte på hvem døperen Johannes var. Selv sa han at han var en røst. Det er det jeg skal være her, jeg skal være en røst i Naréna. Min jobb er å være tilgjengelig, ikke bare for mine venner, men for den som går og bærer på en søken. Jeg må gå alene, være den sårbare, oppsøke mennesker som jeg ikke har truffet før, sette meg ned å snakke om regnet, åkeren og Norge. Det er temaene som ofte blir brakt på banen. Men gjennom disse samtalene, når man sitter der alene kommer utsagnene ”Jeg fikk ikke sove i går så jeg leste i Bibelen, det står mye interessant der”, ”jeg tror jeg skal bruke tiden fremover til å lese Bibelen”, ”Kan du be for meg?” Muligheten kommer for å dele noen ord. Selv om det ikke blir mange setninger blir det noen sporer.

Mange er nysgjerrige, men få tør vise det. Jeg har en følelse av at man venter på hverandre. Kanskje det er ønsketenkning, men det er slik det virker på meg. Det er grunnlag for en vekkelse, men det blir det ikke uten bønn. Det er en spennende tid vi har foran oss, ”Ånden blåser dit den vil”.