Everything has an upside!
For en tid tilbake ble jeg gjort oppmerksom på en artikkel av min far. Artikkelen gav en slags resonans i mine egne opplevelser i Vest-Afrika. Den taler om utfordringene og mulighetene en finner på denne delen av kontinentet.
Den største utfordringen for denne delen av verden er språket, fransk. Det er også en av de største utfordringene misjonen har til dags dato når det gjelder rekruttering. I misjonens tidlige alder på dette kontinentet er det en kjensgjerning at misjon fulgte kolonimaktenes veier. Dermed ble Vest-Afrika stort sett fransktalende og da det ikke fantes noen sterk fransk misjonsbevegelse ble denne delen av Afrika oversett. Unntaket er nok NMS som tidlig startet opp arbeid i Madagaskar og Kamerun. Utfordringene ble nok mindre for stort sett engelskspråklige misjonsorganisasjoner i Øst-Afrika. Nå er ikke språk bare en barriere i misjonssammenheng. Også når det gjelder bistand gjør dette hinderet seg gjeldende i Vest-Afrika. For to og et halvt år siden leste jeg i Vårt Land ang. en mulig sultkatastrofe i Niger, at ”Jan Egeland hevdar at mange liv ville vore sparte viss folket ikkje hadde snakka fransk, men heller bistandsspråket engelsk.” Jeg mener å huske en overskrift som sa ”Is there anyone here in need that speaks English?”. Det som også var interessant i den artikkelen var at daværende generalsekretær i Røde Kors Norge, Jonas Gahr Støre sa at ”i Noreg går vi etter i spora til i dei landa norske misjonærar valde ut for lenge sidan”. Vel, mandatet er gitt til oss som har vært der til å være med å sette Vest-Afrika på kartet også for norsk bistandspolitikk.
Når en så snakker om mulighetene i Vest-Afrika, kommer de nok ironisk nok som en konsekvens av det foregående. Hos de nasjonale kirkene i Vest-Afrika vokser det frem en ansvarsfølelse for det fransktalende Afrika. Dette er noe en kan kalle en misjonsbevegelse, for vi ser at de begynner å krysse etniske, og nasjonale grenser med bibelen i bagasjen. Dette er noe jeg kan bekrefte. Jeg har møtt en sterk vilje til å dele evangeliet ikke bare med sine egne, men også til andre folkegrupper blant menneskene jeg har truffet både i Guinea, Senegal, Mali og Elfenbenskysten. Når finanskrisen også har truffet misjonsorganisasjonene og misjonærene er få, er det et lys i den mørke tunnelen og se at nasjonale kristne tar det ansvar organisasjonene ikke makter å bære. Teltmakertjenesten har blitt løftet opp som et realistisk alternativ for en fattig kirke til å drive misjon, noe som også er i ferd med å skape et bredt engasjement.
Jeg er i Norge nå, men artikkelen brakte meg tilbake til Vest-Afrika. Gjennom en frustrasjon over språkbarriæren, ser en et håp for fremtiden for denne delen av Afrika i et voksende lokalt engasjement. Dette var noe jeg ville dele. Sjekk gjerne ut artiklene jeg har referert til i linkene under.
Lausanne artikkel om Vest-Afrika
Vårt Land artikkel
Teltmakere i Afrika
Den største utfordringen for denne delen av verden er språket, fransk. Det er også en av de største utfordringene misjonen har til dags dato når det gjelder rekruttering. I misjonens tidlige alder på dette kontinentet er det en kjensgjerning at misjon fulgte kolonimaktenes veier. Dermed ble Vest-Afrika stort sett fransktalende og da det ikke fantes noen sterk fransk misjonsbevegelse ble denne delen av Afrika oversett. Unntaket er nok NMS som tidlig startet opp arbeid i Madagaskar og Kamerun. Utfordringene ble nok mindre for stort sett engelskspråklige misjonsorganisasjoner i Øst-Afrika. Nå er ikke språk bare en barriere i misjonssammenheng. Også når det gjelder bistand gjør dette hinderet seg gjeldende i Vest-Afrika. For to og et halvt år siden leste jeg i Vårt Land ang. en mulig sultkatastrofe i Niger, at ”Jan Egeland hevdar at mange liv ville vore sparte viss folket ikkje hadde snakka fransk, men heller bistandsspråket engelsk.” Jeg mener å huske en overskrift som sa ”Is there anyone here in need that speaks English?”. Det som også var interessant i den artikkelen var at daværende generalsekretær i Røde Kors Norge, Jonas Gahr Støre sa at ”i Noreg går vi etter i spora til i dei landa norske misjonærar valde ut for lenge sidan”. Vel, mandatet er gitt til oss som har vært der til å være med å sette Vest-Afrika på kartet også for norsk bistandspolitikk.
Når en så snakker om mulighetene i Vest-Afrika, kommer de nok ironisk nok som en konsekvens av det foregående. Hos de nasjonale kirkene i Vest-Afrika vokser det frem en ansvarsfølelse for det fransktalende Afrika. Dette er noe en kan kalle en misjonsbevegelse, for vi ser at de begynner å krysse etniske, og nasjonale grenser med bibelen i bagasjen. Dette er noe jeg kan bekrefte. Jeg har møtt en sterk vilje til å dele evangeliet ikke bare med sine egne, men også til andre folkegrupper blant menneskene jeg har truffet både i Guinea, Senegal, Mali og Elfenbenskysten. Når finanskrisen også har truffet misjonsorganisasjonene og misjonærene er få, er det et lys i den mørke tunnelen og se at nasjonale kristne tar det ansvar organisasjonene ikke makter å bære. Teltmakertjenesten har blitt løftet opp som et realistisk alternativ for en fattig kirke til å drive misjon, noe som også er i ferd med å skape et bredt engasjement.
Jeg er i Norge nå, men artikkelen brakte meg tilbake til Vest-Afrika. Gjennom en frustrasjon over språkbarriæren, ser en et håp for fremtiden for denne delen av Afrika i et voksende lokalt engasjement. Dette var noe jeg ville dele. Sjekk gjerne ut artiklene jeg har referert til i linkene under.
Lausanne artikkel om Vest-Afrika
Vårt Land artikkel
Teltmakere i Afrika
posted by fam Selstø at 11:16 a.m.
1 Comments:
Ja, dette skrive eg under på. Dessverre er det kanskje fleire med meg som tenkjer at babels forvirring er noko av den største straffa vi som msk har fått. Men om vi verkeleg blir sett i brann for Jesus vil ikkje det hindre oss i å gå. Kvinnene som fekk kallet til oppstarten av NLM trur eg såg Guds styrke og ikkje berre eiga avmakt.
Vi som var med på mottakinga av Erik Solheim (som utviklingsminister) i Mali i 2008, fekk høyre hans godord om norsk misjon. Staten tek no etter dette gode førebildet. I år skal den norske stat få ein eigen person som har som har stat til stat bistand som sin jobb, arbeidsstad: Bamako, Mali.
Samtidig er det nok riktig at det er ulik velvilje for dei ulike landa og dermed ulik. Etter sigande er det jo om lag 400 hjelpeorganisasjonar som arbeider i Mali………
jonivar
Legg inn en kommentar
<< Home